Og ukas vinner er - Emmylou Harris!

Dette har jeg tenkt som en ukentlig foreteelse her på bloggen. En oppsummering av musikken som er utgitt de siste dagene. Musikkindustrien har etter hvert samla seg om fredag som utgivelsesdag. Når du leser dette, skal du altså vite at mine betraktninger baserer seg på hva jeg har lytta til i dagene som har gått siden forrige fredag. Siden dette er første gang, drar jeg med meg noen utgivelser som kom midt på sommeren.

 

EMMYLOU HARRIS: «At the Ryman (Live)». Den aller kuleste dama i country and western? Jeg skulle mene det. Rundt årtusenskiftet var hun opptatt av samarbeidet med superprodusenten Daniel Lanois, noe som resulterte i musikk langt utafor komfortsonen til store deler av hennes tradisjonelle publikum. Men eksempelvis «Wrecking Ball» taler sitt eget språk. Bedre blir ikke moderne country.

På scenen mikser Emmylou gammelt og nytt, både hva låtvalg og arrangement angår. Banjo, mandolin, gitar, fele, bass, et trommesett som innimellom bare består av ei stortromme eller en tamburin. Bandet heter The Nash Ramblers, og denne gjengen korer som guder. Enkelt - men kjempefint! Og ingen synger så inderlig flott som Emmylou Harris. En country-fest av sjelden kvalitet.

 

JULIA MICHAELS: «Nervous System». Når jeg tenker meg om, må Emmylou dele førsteplassen med en nesten 50 år yngre kollega, debutanten Julia Michaels. Dette mini-albumet er en sann pop-sensasjon! Hun flørter med R&B-sjangeren, men store deler av musikken er akustisk basert. Men låtene! Wow! Her presenteres utelukkende gromlyd. Dette er så oppfinnsom pop at den er til å miste pusten av.

Og som hun synger! Stemmen har mye til felles med den litt raspete røsten til Maria Mena. Sexy herfra til evigheten.

Det er ikke hver dag du hører ei plate der alle låtene kunne gått rett til topps på alle verdens hitlister. Her har du diamanten blant diamanter. Hvis du ikke tar meg på mitt ord, anbefaler jeg deg å begynne med «Pink». Dette er «Kiss» med Prince opp ad dage. Bare enda et hakk kulere.

Jeg gjentar: Sensasjonelt bra.

 

THE FALL: «New Facts Emerge». Bandet har holdt det gående siden 1977. Navnet har de tatt etter en roman av Albert Camus. Vokalisten Mark E. Smith har alltid stått i front for dette smått legendariske bandet i grenselandet pønk/indie/alternativ rock. I dette segmentet har de alltid vært vanskelig å sette i bås. Noe låter som Sex Pistols, men mange av sangene låter også som ? noe helt annet. Midt på 80-tallet satte bandet musikk til en ballett.

Kanskje ingen andre band er mer «utvida pønk» enn The Fall.

Dette albumet skiller seg ikke vesentlig fra alt det andre de har prestert. Noen tunge og ytterst hektende riff, ikke minst i åpningssporet «Segue». Men mest høylydt, velorganisert kaos. Men vit at du også presenteres for country-lignende dansemusikk ? omtrent som Bob Dylan ofte serverer.

Veldig bra, for oss som liker denne typen «bråk».

 

ARCADE FIRE: «Everything Now». Bandet som ser ut til å være ute av stand til ikke å gjøre alt riktig. Hele tida. Fram til nå har det likevel ikke blitt den store kjærligheten mellom dem og meg, men nå begynner det å gå seg til. David Bowie var blodfan, og allerede kort tid etter at de debuterte i 2004 var de på veien med selveste U2. Ingen dårlige musikalske referanser, verken Bowie eller U2, men Arcade Fire er nok hakket mer sjangeroverskridende. De vasser i flere dusin forskjellige instrumenter, og har produsert musikk med fullt symfoniorkester og militært kor. Måten de håndterer sine arrangement på har faktisk mange likhetstrekk med hva The Beatles gjorde med «Sgt. Pepper?s Lonely Hearts Club Band».

I bunn og grunn er de likevel et relativt streit, moderne rockeband ? med solid vekt på moderne. Her er det ikke mye som minner om Rolling Stones. «Everything Now» vil garantert havne på kritikernes topplister over årets album. Det vil være fullt fortjent.

 

DECLAN McKENNA: «What Do You Think About the Car?». Du hørte ham antageligvis første gang for to år siden, da han ga ut singelen «Brazil» - et rivende om enn fordekt oppgjøre med korrupsjonen i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. Her er han med sin første langspiller, og han følger opp med kritiske tekster om religion, politivold og terrorisme. Men han holder ikke taler, for dette er pop-musikk. Arrangementene er lyden av et lite band ? gitar, trommer, bass og keyboards.

McKenna fyller 19 år når klokkene ringer inn til julaften i det herrens år 2017. Det er bare å merke seg navnet, for denne karrieren kan komme til å vare en stund.

 

LANA DEL REY: «Lust for Life». Hun skriver tvetydige tekster, og det er ofte vanskelig å si om hun bare er ute i ironiens ærend. Det meste handler om romantikk, som regel med et ikke lite innslag av tragedie. Sånn som ungdomskjærligheten fortoner seg for de fleste - kanskje sånn som også hun følte den, da hun fortsatt het Elizabeth Woolidge Grant? Nå har hun bikka 30.

Musikken åler seg sakte framover, og smyger seg innpå deg som lytter. Her er ikke antydning til bråk eller støy av noe slag. Nesten like fløtemykt som Sade. Låtene er glimrende tvers gjennom hele albumet, men la meg holde fram «Groupie Love». Dette er et av de lekreste stykker musikk jeg har hørt på svært lenge.

 

STATUS QUO: «The Last Night of the Electrics». Rick Parfitt og Francis Rossi leda Status Quo i nesten 50 år. Nå er Parfitt ikke lenger blant oss, men 68 år gamle Rossi holder koken så det holder. Repertoaret er selvfølgelig ikke bytta ut. Her går det i enkel, rett fram rock?n? roll boogie, der alle sangene toppes av allsangbare refreng.

Men hemmeligheten bak bandets suksess ligger i hvor tight de spiller. Noen tror det er enkelt å spille så tilsynelatende enkel musikk. Feil! Det er dritvanskelig!

Tittelen henspiller på at dette skulle være Status Quos siste turné i elektrisk utgave, men ryktene forteller at bandet allerede har begynt å fylle kalenderen langt ut i 2018. Det er ikke det spor merkelig, for denne utgaven av Quo er kanskje den beste noensinne. Post-Parfitt har de kanskje blitt mer av et helt band, ikke bare to frontfigurer medbrakt et komp? Mye tyder på at den akustiske utgaven må stå på vent en god stund.

 

TINGVALL TRIO: «Cirklar». Du liker ikke jazz, sier du? Da kan du umulig ha hørt Tingvall Trio! En klassisk piano-trio, men likevel ikke klassisk i det hele tatt. Dette låter hypermoderne, musikk som kunne vært framført på enhver rockefestival med respekt for seg sjøl.

Musikken er gjennomført melodisk og riffbasert. Her har du beviset på at akustisk jazzmusikk kan være populær musikk så det holder. Har du lyst til å overraske noen gjester du veit er glad i jazz? Du kommer til å imponere stort, når du byr på «Cirklar». Og du kommer raskt til å skjønne at du egentlig liker jazzmusikk, om den framføres i Tingvall Trios drakt.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits