Incest og arv: Spenstig "Fri vilje"

Det var med bange anelser jeg bega meg inn i Helga Hjorths bok om livet i sin familie. Romandebutanten har gjort noe så originalt som å skrive en roman som tilsvar til sin storesøster Vigdis' prisbelønte roman «Arv og miljø». Det skulle ikke gå mange sidene før jeg ble positivt overraska.

Helga Hjorth skriver veldig godt - ja, i mine øyne bedre enn sin prisbelønnede søster. Men viktigst: Hun skriver mye mer spennende om denne familien som nå får sitt indre liv bretta ut i all offentlighet.

Det kan ha noe med settinga å gjøre, rekkefølgen på utgivelsene. Etter at Vigdis har skrevet om en høyst prosaisk arvekrangel og et adskillig mer kontroversielt, påstått incest-forhold til sin far, får svaret unektelig et slags «krimpreg» over seg. Hva var det som egentlig skjedde?

Får vi noen fasit med to streker under? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Noen års mellomrom i alder kan innebære at små unger oppfatter ting helt forskjellig, og i incest-saken hjelper det ikke akkurat at beskyldningene framsettes etter den angivelige overgriperens død. Det har riktignok vært «snakka om» i familiekretser, men sannheten er vel at ingen andre enn beskyldningenes mor trodde på dem.

Helga Hjorth går langt i å tilskrive incest-anklagene storesøsterens «psyke». Vigdis «tror» av en eller annen grunn at dette skal ha skjedd, uten å kunne føre noen som helst bevis. Hun husker ikke engang under hvilke omstendigheter eller hvor det skjedde, bare at hun kan ha vært rundt fem til sju år gammel.

Juristen Helga Hjorth er ikke nådig i sin dom over sin storesøster, som i romanen altså heter Vera:

«Vera hadde etterforsket saken på egen hånd og skrevet tiltalen, lagt frem bevis og stått for prosedyren. Det var ikke ført vitner, men Vera hadde fortalt utførlig om hva alle hadde gjort, og hva de hadde tenkt.»

Derfor, altså: «Fri vilje».

Det er umulig å ikke lese «Fri vilje» inn i sin sammenheng, men romanen er faktisk så god at den også kan leses som et selvstendig verk. Jeg vil anta at den svir mye mer hos hun som begynte skittentøyvaska, enn om lillesøster for eksempel hadde skrevet en kronikk. For dette svaret vil ha mange års levetid.

Et spørsmål trenger seg på: Er det hele et komplott? En konspirasjon? Står vi i overfor avtalt spill? Blir vi lurt trill rundt? I fjor var det Vigdis Hjorth og hennes forlegger i Cappelen Damm som kunne le hele veien til banken. I år blir det nok et saftig julebord for Helga Hjorth - på Erling Kagges regning.

Litterært sett er det i så fall høyst fortjent. For sommeren 2017 står det helt klart 1-0 i lillesøsters favør. Eller - er det kanskje Vigdis som har skrevet begge bøkene?! Det er ikke utenkelig, all den stund det bare svært sjelden skjer at en debutant leverer så godt som Helga Hjorth gjør.

Hvilket forlag vil ta tak i søstrenes bror? Jeg bidrar gjerne som litterær veileder, for jeg elsker konspirasjoner!

 

HELGA HJORT

Fri vilje

Kagge

Cristiano Ronaldo: Hvor dum er det mulig å bli?

Cristiano Ronaldo burde straffes hardt. Av egen klubb.

Scenene er som tatt ut av «du tror det ikke før du får se det» på TV. En av verdens to beste fotballspillere, Cristiano Ronaldo. Først får han gult kort for å feire en scoring i bar overkropp. Deretter får han gult for å filme i straffefeltet, for så å avslutte med å dytte dommeren i ryggen etter å ha fått det røde kortet.

Vi tar forseelsene, en for en.

Bar overkropp? Ærlig talt - publikum har for lengst oppdaga at Ronaldo er over middels godt utstyrt hva fysikken angår. Men dette er viktigst: Han veit at han får gult kort for å ta av seg trøya, og dette er ikke noen spontan handling. Du har god tid til å tenke deg om etter en scoring til du vrenger av deg trøya.

Filming i boksen for å oppnå et urettmessig straffespark. TV-bildene etterlater ingen tvil; dommeren hadde rett.

Dytte dommeren i ryggen ? Gud hjelpe meg. Hvor dum går det an å bli?

For disse forseelsene risikerte Ronaldo mellom fire og 12 måneders karantene. Nå ser det ut til at straffen blir fem kamper. Jeg er ikke bekymra på hans vegne, egentlig heller ikke på Real Madrids vegne, en klubb jeg aldri har vært fan av. Men sånn går det faktisk ikke an å oppføre seg, for dette er i virkeligheten å drive kamp mot sin egen klubb. Bevisst å sette ballen i eget mål.

For nå er Real Madrids beste spiller, Cristiano Ronaldo, utestengt i de fire første rundene av La Liga. Om det hadde gått riktig ille, ville han vært ute til bortimot jul! Altså; det er lov å pådra seg gult kort for en takling på kanten av reglementet. Sånt skjer, og sånt skal skje i fotball. Noe helt annet er å straffe sin egen klubb gjennom uvettig oppførsel. Det burde være forbudt, og burde ende i rødt - utstedt av ledelsen i egen klubb.

Penger betyr nok ikke veldig mye for Ronaldo, selv om han er under etterforskning for å snyte på skatten. Av alle ting - etter i en årrekke å ha heva rundt regna 100 millioner i årsinntekt. Igjen: Hvor dum går det an å bli?

Hva hadde jeg gjort, hvis jeg var administrerende direktør i Real Madrid? I første omgang - stoppa enhver form for lønnsutbetaling fram til jul. I neste omgang - lagt penger på bordet til en ny spiss, og plassert Ronaldo på benken ut sesongen.

For så stupid som dette går det faktisk ikke an å opptre. Uansett hvor god du er til å spille fotball. Fotball er nemlig ikke en individuell idrett. Ingen spiller er større enn klubben.

 

Kesha + Dolly Parton = sant!

Aldersforskjell betyr ingen ting, ikke så lenge stemmene faller perfekt på plass.

Kesha har akkurat fylt 30, mens Dolly Parton har passert 70 med god margin. Dette er ikke første gang de har noe på gang sammen, men nå bør samarbeidet resultere i listeplasseringer på alle sider av Atlanteren. «Old Flames (Can?t Hold a Candle to You)» låter nesten så fint som da Dolly sang «Islands in the Stream» med Kenny Rogers!

Musikalsk går Kesha mot strømmen. Der hennes store gjennombrudd «Die Young» fra 2012 var veldig elektronika-basert, beveger hun seg nå i et mer tradisjonelt bandformat. Live music. Avsluttende «Spaceship» har faktisk akustisk banjo som grunninstrument. Tungt inspirert av Dolly Parton? Det vil jeg tro.

God musikk er god musikk, enten den spilles via maskiner eller framføres med «levende» instrumenter. Men det er oppmuntrende å registrere at en av de aller største nye pop-stjernene finner glede i å omgi seg med et band som når som helst kan framføre alt fra en scene - uten bruk av elektroniske duppeditter.

Trenger du en tjuvlytting? Prøv deg på «Let 'Em Talk». Kesha på rocker'n.

Et aldeles glimrende pop-album.

 

KESHA

«Rainbow»

Kemosabe Records

 

God bedring, Sophie Elise!

Superblogger Sophie Elise Isachsen har lagd en fin musikkvideo. Men hun opptrer sammen med en svart mann! Skandale!

Foto: Rolf-Ørjan Høgseth

Jeg kjenner ikke Sophie Elise. For å være ærlig har jeg aldri leste et ord av hva hun skriver. Jeg er ikke i målgruppa for rosa-blogging. Det eneste Sophie Elise og jeg har felles, er at vi opererer i samme bloggsamfunn.

Men dette skjønner jeg: Når jeg - som har brukt et liv i anti-rasismens tegn - skriver om sånne saker, blir det ofte oppfatta som PK, politisk korrekt. Men når idolet for så mange tenåringsjenter trer inn i dette rommet, da blir det liv i luka!

Sannheten er at Sophie Elise har hundre ganger så stor gjennomslagskraft som noen av oss som vanligvis tar ordet i denne typen debatter.

Vi har en debatt på tomgang gående i landet for tida, om såkalt «norske verdier». Mange framhever et liberalt syn på homofili. La meg minne om at det er 40 år siden det var kriminelt å være homofil i Norge. Og ekteskapsloven som gjelder og går er vel av temmelig ny dato, eller hva? Om jeg ikke husker feil, ble den kjempa gjennom til kompakt motstand fra kristen-konservative kretser - de samme miljøene som framholder «kristne verdier» som en viktig ingrediens i de «norske verdiene».

Lar jeg meg likevel forundre over reaksjonene på Sophie Elises video? Ja. Det faktum at det skal være kontroversielt for ei norsk jente å danse med en som er født svart, det er ... skremmende.

Så hvis det kan hjelpe til på humøret, burde flere sende varme tanker til sjukesenga:

- God bedring, Sophie Elise! Hilsen "All your friends"!

Og ukas vinner er - Emmylou Harris!

Dette har jeg tenkt som en ukentlig foreteelse her på bloggen. En oppsummering av musikken som er utgitt de siste dagene. Musikkindustrien har etter hvert samla seg om fredag som utgivelsesdag. Når du leser dette, skal du altså vite at mine betraktninger baserer seg på hva jeg har lytta til i dagene som har gått siden forrige fredag. Siden dette er første gang, drar jeg med meg noen utgivelser som kom midt på sommeren.

 

EMMYLOU HARRIS: «At the Ryman (Live)». Den aller kuleste dama i country and western? Jeg skulle mene det. Rundt årtusenskiftet var hun opptatt av samarbeidet med superprodusenten Daniel Lanois, noe som resulterte i musikk langt utafor komfortsonen til store deler av hennes tradisjonelle publikum. Men eksempelvis «Wrecking Ball» taler sitt eget språk. Bedre blir ikke moderne country.

På scenen mikser Emmylou gammelt og nytt, både hva låtvalg og arrangement angår. Banjo, mandolin, gitar, fele, bass, et trommesett som innimellom bare består av ei stortromme eller en tamburin. Bandet heter The Nash Ramblers, og denne gjengen korer som guder. Enkelt - men kjempefint! Og ingen synger så inderlig flott som Emmylou Harris. En country-fest av sjelden kvalitet.

 

JULIA MICHAELS: «Nervous System». Når jeg tenker meg om, må Emmylou dele førsteplassen med en nesten 50 år yngre kollega, debutanten Julia Michaels. Dette mini-albumet er en sann pop-sensasjon! Hun flørter med R&B-sjangeren, men store deler av musikken er akustisk basert. Men låtene! Wow! Her presenteres utelukkende gromlyd. Dette er så oppfinnsom pop at den er til å miste pusten av.

Og som hun synger! Stemmen har mye til felles med den litt raspete røsten til Maria Mena. Sexy herfra til evigheten.

Det er ikke hver dag du hører ei plate der alle låtene kunne gått rett til topps på alle verdens hitlister. Her har du diamanten blant diamanter. Hvis du ikke tar meg på mitt ord, anbefaler jeg deg å begynne med «Pink». Dette er «Kiss» med Prince opp ad dage. Bare enda et hakk kulere.

Jeg gjentar: Sensasjonelt bra.

 

THE FALL: «New Facts Emerge». Bandet har holdt det gående siden 1977. Navnet har de tatt etter en roman av Albert Camus. Vokalisten Mark E. Smith har alltid stått i front for dette smått legendariske bandet i grenselandet pønk/indie/alternativ rock. I dette segmentet har de alltid vært vanskelig å sette i bås. Noe låter som Sex Pistols, men mange av sangene låter også som ? noe helt annet. Midt på 80-tallet satte bandet musikk til en ballett.

Kanskje ingen andre band er mer «utvida pønk» enn The Fall.

Dette albumet skiller seg ikke vesentlig fra alt det andre de har prestert. Noen tunge og ytterst hektende riff, ikke minst i åpningssporet «Segue». Men mest høylydt, velorganisert kaos. Men vit at du også presenteres for country-lignende dansemusikk ? omtrent som Bob Dylan ofte serverer.

Veldig bra, for oss som liker denne typen «bråk».

 

ARCADE FIRE: «Everything Now». Bandet som ser ut til å være ute av stand til ikke å gjøre alt riktig. Hele tida. Fram til nå har det likevel ikke blitt den store kjærligheten mellom dem og meg, men nå begynner det å gå seg til. David Bowie var blodfan, og allerede kort tid etter at de debuterte i 2004 var de på veien med selveste U2. Ingen dårlige musikalske referanser, verken Bowie eller U2, men Arcade Fire er nok hakket mer sjangeroverskridende. De vasser i flere dusin forskjellige instrumenter, og har produsert musikk med fullt symfoniorkester og militært kor. Måten de håndterer sine arrangement på har faktisk mange likhetstrekk med hva The Beatles gjorde med «Sgt. Pepper?s Lonely Hearts Club Band».

I bunn og grunn er de likevel et relativt streit, moderne rockeband ? med solid vekt på moderne. Her er det ikke mye som minner om Rolling Stones. «Everything Now» vil garantert havne på kritikernes topplister over årets album. Det vil være fullt fortjent.

 

DECLAN McKENNA: «What Do You Think About the Car?». Du hørte ham antageligvis første gang for to år siden, da han ga ut singelen «Brazil» - et rivende om enn fordekt oppgjøre med korrupsjonen i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. Her er han med sin første langspiller, og han følger opp med kritiske tekster om religion, politivold og terrorisme. Men han holder ikke taler, for dette er pop-musikk. Arrangementene er lyden av et lite band ? gitar, trommer, bass og keyboards.

McKenna fyller 19 år når klokkene ringer inn til julaften i det herrens år 2017. Det er bare å merke seg navnet, for denne karrieren kan komme til å vare en stund.

 

LANA DEL REY: «Lust for Life». Hun skriver tvetydige tekster, og det er ofte vanskelig å si om hun bare er ute i ironiens ærend. Det meste handler om romantikk, som regel med et ikke lite innslag av tragedie. Sånn som ungdomskjærligheten fortoner seg for de fleste - kanskje sånn som også hun følte den, da hun fortsatt het Elizabeth Woolidge Grant? Nå har hun bikka 30.

Musikken åler seg sakte framover, og smyger seg innpå deg som lytter. Her er ikke antydning til bråk eller støy av noe slag. Nesten like fløtemykt som Sade. Låtene er glimrende tvers gjennom hele albumet, men la meg holde fram «Groupie Love». Dette er et av de lekreste stykker musikk jeg har hørt på svært lenge.

 

STATUS QUO: «The Last Night of the Electrics». Rick Parfitt og Francis Rossi leda Status Quo i nesten 50 år. Nå er Parfitt ikke lenger blant oss, men 68 år gamle Rossi holder koken så det holder. Repertoaret er selvfølgelig ikke bytta ut. Her går det i enkel, rett fram rock?n? roll boogie, der alle sangene toppes av allsangbare refreng.

Men hemmeligheten bak bandets suksess ligger i hvor tight de spiller. Noen tror det er enkelt å spille så tilsynelatende enkel musikk. Feil! Det er dritvanskelig!

Tittelen henspiller på at dette skulle være Status Quos siste turné i elektrisk utgave, men ryktene forteller at bandet allerede har begynt å fylle kalenderen langt ut i 2018. Det er ikke det spor merkelig, for denne utgaven av Quo er kanskje den beste noensinne. Post-Parfitt har de kanskje blitt mer av et helt band, ikke bare to frontfigurer medbrakt et komp? Mye tyder på at den akustiske utgaven må stå på vent en god stund.

 

TINGVALL TRIO: «Cirklar». Du liker ikke jazz, sier du? Da kan du umulig ha hørt Tingvall Trio! En klassisk piano-trio, men likevel ikke klassisk i det hele tatt. Dette låter hypermoderne, musikk som kunne vært framført på enhver rockefestival med respekt for seg sjøl.

Musikken er gjennomført melodisk og riffbasert. Her har du beviset på at akustisk jazzmusikk kan være populær musikk så det holder. Har du lyst til å overraske noen gjester du veit er glad i jazz? Du kommer til å imponere stort, når du byr på «Cirklar». Og du kommer raskt til å skjønne at du egentlig liker jazzmusikk, om den framføres i Tingvall Trios drakt.

 

Sannheten om landets mest polariserende politiker, Sylvi Listhaug?

10. august, i morgen, kommer den uautoriserte biografien om Sylvi Listhaug. Det blir neppe den siste.

Den som er konspirativt anlagt, vil anta at Mathias Fischer står bak møtet mellom Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide i dagens Politisk kvarter. Der hagla det med beskyldninger. Hareide mente Listhaug «farer med løgn», mens Listhaug beskyldte Hareide for å «sleike imamene opp etter ryggen».

Ikke akkurat dagligtale. Grunnen til at jeg drar inn den for de fleste ukjente Mathias Fischer, er at han i morgen lanserer sin uautoriserte biografi om Sylvi Listhaug. Fischer har fortid i Venstre, og er i dag kommentator i Bergens Tidende.

«Kors på halsen - sannheten om Sylvi Listhaug» inneholder intet oppsiktsvekkende nytt. Mer enn innholdet i denne boka, var det faktisk oppsiktsvekkende at Listhaug i går valgte å gå hardt ut mot nazi-demonstrantene i Kristiansand. Ikke det at jeg beskylder Listhaug for nazi-sympatier, langt i fra. Men hun veit å plukke ut rett tid og sted for sine utspill, og det lå ikke i korta at hun valgte dette temaet akkurat nå.

En biografi nå, om en 39 år gammel politiker? Den kommer faktisk til rett tid, for Sylvi Listhaug er en politiker som så visst har satt spor etter seg i så ung alder. Byråd i Oslo, landbruksminister, innvandrings- og integreringsminister. Midt i mellom et kontroversielt opphold som ansatt i PR-byrået First House.

En imponerende CV, indeed - og det er verdt å merke seg at ingen av hennes politiske verv har kommet henne i møte som følge av «hardt arbeid i lokalorganisasjonen». Det var Carl I. Hagen som satte henne inn som byråd i hovedstaden, og vervene som statsråd har hun fått uten bakgrunn i erfaring fra Stortinget.

Sylvi Listhaug er kort og godt et usedvanlig politisk talent. Folk flest sier at hun «snakker rett fra levra», hvilket ifølge Fischer er en halvsannhet. Hun er alltid godt forberedt, men veit hvordan hun skal snakke for at det skal låte som om hun tar alt på sparket.

Og taktikk og strategi er klar: Sylvi Listhaug forsøker ikke å få alle til å like henne. Hun gir blaffen i hva venstresida mener om hennes utspill. Hun snakker  alltid til sine egne, en flokk som har en tendens til å bli fler og fler - i hvert fall når hun står i stormen. Over hundre tusen følgere på Facebook, hvorav mange gråt sine tårer i skriftlig form da det var snakk om at Sylvi skulle trekke seg helt ut av politikken.

Jeg har møtt Sylvi Listhaug ansikt til ansikt bare en gang. Møtet fant sted da jeg var redaktør av festivalavisa under årets Moldefestival. Jeg har skrevet det før, og fått kjeft så det holder. Men jeg holder fast på at jeg tror en julemiddag med Per Sandberg, Sylvi Listhaug og Hallgeir Langeland ville vært et sprettent lag. Sylvi Listhaug beskrives i boka som en sta person, hvilket sannsynligvis er en helt korrekt karakteristikk. Men privat tror jeg hun er en ekstremt hyggelig, omgjengelig og omtenksom person. Det er altså et inntrykk jeg har hatt lenge, og som jeg fikk bekrefta i Molde.

Hun er landets mest polariserende politiker, så absolutt. «Godhetstyranni» - «Hylekor» - «Å bli båret hit til landet på gullstol» - det tilsynelatende forsøket på å sette seg inn i flyktningene situasjon der hun lå i sikkerhet med flytevest i Middelhavet. Håpløst - men det skal også sies at noe av dette har blitt mer eller mindre bevisst feiltolka. Flytevest-stuntet viste seg å være resultat av fast praksis på skipet hun reiste med, og dette med gullstolen betydde selvfølgelig ikke annet enn at folk som har kommet hit som flyktninger eller asylsøkere sjøl må ta i et tak.

Om man tolker det med snille øyne, betyr det nøyaktig det samme som Hadia Tajiks prisbelønte slagord: «Stille krav, stille opp.»

Men Listhaug har det med å spissformulere seg, og det er liten grunn til å tvile på at hun gjør det bevisst. Hun søker konflikt, og liker seg i krigen. Som da hun trossa sin sjef, Erna Solberg, da Stortinget var i ferd med å finne fram til et bredt forlik i asyl- og innvandringspolitikken. Nei, sa Listhaug, som insisterte på å stemme over hvert enkelt av sine 40 forslag til Stortinget. Hun visste at hun ville bli nedstemt på noen av punktene, og det var hele poenget. Til Erna Solbergs store fortvilelse. Midt i sin regjering satt hun med en statsråd som hadde lojalitet til partiet, ikke til regjeringa. Uhørt - men helt i tråd med Listhaugs stil.

Hun framsto som hard i klypa; hun vil stramme inn enda mer enn stortingsflertallet. Men sannheten er jo at det er bredt flertall for en «streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk». Ja, Trond Giske (Ap) var klar for å kjøpe alle Sylvis 40 punkter!

Vil hun noen gang bli statsminister? Neppe - selv om hun på et tidspunkt hadde 59 prosent av folket bak seg i innvandringspolitikken. Men at hun vil etterfølge Siv Jensen som sjef i Fremskrittspartiet? Det holder jeg for mer enn bare litt sannsynlig. Hun vil måtte balansere seg fram mellom sitt kristen-konservative ståsted og ultraliberalistene i egne rekker. Men den kampen tror jeg hun vil vinne - sånn som hun har vunnet de fleste krigene hun har stått i, i offentligheten som i eget parti.

MATHIAS FISCHER

Kors på halsen - Sannheten om Sylvi Listhaug

Gyldendal

 

Da internettet ble betegna som en flopp

Kom internett for å bli? Eller snakker vi om en flopp? Det er sannelig ikke lett å si!

Leif Osvold er stadig en ivrig debattant hos Minerva, og jeg tviler ikke et sekund på at han angrer sitt debattinnlegg i Dagens Næringsliv. Men artikkelen som sto på trykk 20. august 1996 er så rasende morsom at den rett og slett må tilflyte yngre generasjoner.

Under tittelen «Internett en flopp!» sto følgende å lese:

«Dataeksperter og såkalte fremtidsforskere spår i økende grad at Internett vil bli dominerende i vårt dagligliv i de nærmeste årene, fordi vi vil bli nødt til å ta den i bruk via vår hjemme-PC. Tilbakevisning av slike gale trend-baserte påstander er nå nødvendige, og her er en mot-hypotese: Internett er en flopp; det vil si en «motegreie» som kommer til å dø ut om et par år.

Det er tre grunner til dette: 1) ingen av aktørene på nettet vil tjene penger på å legge seg der med sine tilbud, 2) privat bruk av nettet vil være marginalt, og 3) mengden av informasjon på nettet vil bli så enorm at det vil skape frustrerende store søkeproblemer, og dermed frafall av brukere. Hva gjelder punkt en så tror jeg at vi snart vil få se en leverandørflukt fra Internett, når disse oppdager at de har lurt seg selv, redde for ikke å være moderne eller være tilstede der «alle de andre» er.

Hva gjelder punkt 2 så vil jeg ta utgangspunkt i hva flere medieguruer sier. De uttaler at Internett innen år 2000 vil være en like naturlig del av dagliglivet som PC-en er i dag. Dette postulatet er galt, av den enkle grunn at PC i dag ikke er en naturlig del av dagliglivet. Feilen oppstår fordi man ikke skiller mellom bruk av PC på jobb, og hjemme.

Datautviklingen og bruk av PC på jobb har revolusjonert arbeidslivet, og vil fortsatt gjøre det. Det er stort sett en velsignelse for arbeidstagerne. Den store feil fremtidsforskerne og datafreakene gjør er imidlertid å trekke erfaringene fra bruk av PC på arbeidsplassene inn i hjemmet. De påstår derfor at en tilsvarende revolusjon vil skje der, men en slik projisering holder ikke, hverken i teori eller praksis. Utbredelsen av PCer i hjemmene vil nok øke noe i årene som kommer, men jeg tror vi allerede er nær toppen. Og denne toppen er kanskje fem prosent av befolkningen, mens med andre ord 95 prosent ikke bruker PC hjemme (selv om mange har kjøpt en). Og det er bruken av PC som teller, ikke besittelsen. Grunnen til dette er simpelthen at mennesket er et sosialt vesen, og etter en stund kommer til å bli lei av å kommunisere med en maskin i fritiden. PC i hjemmet kommer i all hovedsak til å bli benyttet til jobb- og studierelaterte oppgaver, samt til spill og underholdning. Og selv volumet av disse positive anvendelsene blir små, også på lang sikt.

Det er forbløffende å konstatere hvordan fremtidsforskere og dataeksperter overser dette fundamentale sosiale element hos mennesket. Det er enkelt å registrere at vi mennesker er slik skapt at vi faktisk ikke ønsker å forholde oss til en datamaskin hele dagen, men at vi trenger å kommunisere med andre levende vesener. Særlig gjelder det dem som bruker PC på jobben. Vi vil derfor ikke benytte en maskin når vi i fritiden skal kommunisere med omverdenen. Vi vil heller ikke sitte alene hjemme og utføre jobben vår, uten kommunikasjon med et kollegialt arbeidsmiljø. Såkalt «fjernarbeid» kommer derfor heller aldri til å bli særlig utbredt, men forbli en ubetydelig avart.

Mennesket vil alltid knytte seg til et sosialt felles miljø, fordi det hører til de basale holdninger og behov vi er skapt med. Disse vil ikke forandre seg i nevneverdig grad, til tross for PCen. Når vi skal bestille våre billetter eller reiser så vil vi snakke med et levende menneske, ikke taste inn på en maskin. Når vi leier vår video så vil vi besøke utleieren og velge i visuelle omgivelser. Shopping vil vi gjøre ved å oppsøke det levende miljø i butikkene, ikke sitte hjemme og bestille varer. Vi klarer ikke å «snakke» med eksterne familiemedlemmer eller venner via en PC, så lenge vi kan ringe eller besøke dem. Vi vil ikke lese hverken aviser, fag- eller skjønnlitteratur ved å «bla» i en datamaskin, men ved å kjenne papiret og boken i våre egne hender. Disse tingene vil ikke kunne erstattes av «PC-opplevelser», og slik vil det heldigvis fortsette å være, for slik er den menneskelige natur. Kort oppsummert: de sosiale basis-behov hos oss står i direkte motstrid til bruk av datasystemer i hjemmet, og vil naturligvis seire i det lange løp. Og når det gjelder bruka v Internett for å få all verdens informasjon, så tror jeg at dette vil dø ut av seg selv. Vi er allerede overfôret med informasjon, og får dessuten den vi trenger via trykte medier, radio og TV.

I dag er det kun én prosent av befolkningen som bruker Internett hjemme, og særlig flere tror jeg ikke det vil bli. Hvordan det er mulig å lage så mye styr omkring et medium som 99 prosent av folket ikke benytter seg av privat, kan bare forklares med at det er massemediene som er hovedaktørene også på Internett.»

Det er bare å gi seg over - og jeg trekker ikke fram denne artikkelen 20 år i ettertid for å henge ut forfatteren. Det var ganske sikkert mange som delte Osvolds tanker i 1996. Men så feil kan man altså ta. Som det heter: Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.

 

Kristne verdier? Våre verdier?

I en tid da halvparten av befolkninga sier de ikke tror på noen som helst Gud blir «vår kristne kulturarv» tema i valgkampen. «Norske verdier» sies å være under press. Jeg føler meg utafor.

Når det snakkes om den kristne kulturarven kan det være lett å glemme at denne arven stammer fra en pøbel som stakk sverdet mot halsen og sa «enten er du kristen, eller så er du død». Olav den hellige var sin tids IS-terrorist.

Da blir det litt spesielt, når Minerva-journalisten Lars Akerhaug sitter i radio og snakker om «den kristne troen, som landet vårt er bygget opp på».

Jeg faller av når mange sidestiller «kristne verdier» og «våre verdier». Som «kristne verdier» trekkes som regel fram nestekjærlighet, kort sagt omtanke for andre. Du skal gjøre mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg. Men hva er spesielt kristent ved dette budskapet?

Alle jeg kjenner vil underskrive på dette, men svært få av dem vil betegne som kristne. Holder man troen på Jesus og en overnaturlig Gud unna, vil 99.9 prosent av jordas befolkning tilslutte seg «kristne verdier». Altså å ha omtanke for andre mennesker, og ville andre vel. Den gjenstående promillen er folk som oppfører seg som Olav den hellige, IS og Al Q'aida.

Hvor stor rolle spiller kristendommen i Norge? Det kan ofte være lurt å ta utgangspunkt i egne erfaringer. Jeg mener å være oppvokst i en svært gjennomsnittlig familie. Mora og faren min var ektefødte barn av «Gerhardsen-Norge». De fikk ta del i en fantastisk velstandsutvikling i etterkrigs-Norge, og var såre fornøyd med det.

Men bygde vår familie og Einar Gerhardsens Norge på «kristen kulturarv»? Hos Gerhardsen, og generelt i partiet som styrte landet i hele etterkrigstida, sto ateismen sterkt. Lengst ute på venstresida var oppfatninga at «religion er opium for folket».

Hvordan sto det til med religionen i familien RønsenOslo øst? Det kan hende det sto en bibel i bokhylla, jeg er jammen ikke sikker. Men jeg er helt sikker på at den i så fall aldri ble åpna. Foreldra mine var flinke til å lære meg at jeg skulle være snill mot andre, ganske uavhengig av de ti bud.

Så hva er det som gjør at de kristne synes å kunne ta patent på at det er fint å være snill mot andre - eller vise nestekjærlighet, for å bruke deres eget begrep?

 

Var nazi-marsjen i Kristiansand ulovlig?

Foto: Tor Erik Schrøder, NTB Scanix

Alle riksdekkende media snakker og skriver om den «ulovlige nazi-marsjen i Kristiansand». Men marsjen var etter all sannsynlighet ikke ulovlig. Etter lovens bokstav, hadde høyre-ekstremistene brutt formalia - de hadde ikke meldt fra at de kom til å demonstrere. Og det er noe helt annet enn at demonstrasjonen var ulovlig.

(I kontakt med Justisdepartementet, får jeg opplyst at departementet i dag morges har fått spørsmål fra Stortinget rundt denne juridiske knuten - så det er bare å følge med!)

I Norge har vi forsamlings- og ytringsfrihet. Dette gjelder ganske uavhengig av hvor ufyselig de fleste av oss mener budskapet er. Det er ikke forbudt å være nasjonalsosialist/nazist i Norge. Det er forbudt å oppfordre til vold eller å utøve vold, og i slike tilfelle har vi et rettsapparat til å ta seg av saken. Det er ikke politiets oppgave å utøve en slags forhåndssensur.

Nynazistene søkte om tillatelse til å demonstrere i Fredrikstad, men fikk avslag. Var det riktig å nekte dem lov til å demonstrere? Svaret er nei. Østfold politidistrikt tilbød faktisk Agder politidistrikt 300 politifolk da det ble klart at nynazistene ville innta Kristiansand. Det sier seg sjøl at 300 politifolk ville greid å håndtere 60 demonstranter - i Fredrikstad, så vel som i Kristiansand.

Dagens parole var «knus homolobbyen». Er ikke det oppfordring til vold? Mye tyder på at nazistene har advokater i sine rekker, jurister som veit hvordan man beveger seg på stram line. De vil selvfølgelig hevde at «knus» ikke skal tolkes bokstavelig - omtrent som om en 1. maiparole hadde påskriften «knus USA-imperialismen». Det ville jo i så fall ikke vært ensbetydende med at norske anti-imperialister ville gått inn for å bombe Washington!

Det kan godt hende de høyre-ekstreme demonstrantene mente «drep homsene!» - og da hadde de umiddelbart blitt straffeforfulgt. Men det var ikke det de sa og skreiv. De tok i bruk en parole de fleste jurister vil si er «innafor».

Er «knus nynazistene» en akseptabel parole? Svaret er ganske sikkert ja - sett fra venstresida. Og det er her deler av venstresida har et problem. Det kalles doble standarder. Ett sett regler for «oss», et helt annet for «dem».

La meg ta noen eksempler, og jeg kan like gjerne begynne med egne opplevelser. I min ungdom var jeg med på okkupasjonen av Olav Thons lokaler midt i Oslo sentrum - ungdommen hadde for faen rett til å ha ungdomsklubben sin i fred! Den private eiendomsretten sto et stykke ned på lista, for å si det forsiktig. For denne typen oppførsel havna jeg på glattcelle, liksom jeg havna samme sted etter å ha tagga ned den israelske ambassaden.

Jeg ble aldri pågrepet etter å ha knust noen ruter på den sovjetiske ambassaden, ei heller for å ha deltatt i okkupasjonen nede i Skippergata, og i den helt opplagt ulovlige demonstrasjonen mot Margaret ThatcherFestningen. Jeg var aktiv i å rasere Erik Blüchers «Riksting», da vi etter å ha knust et par dører korporlig kasta møtedeltakerne ut av lokalet - rett over gata for Victoria terrasse! Utvilsomt den best organiserte aksjonen i moderne, norsk politisk historie!

Alle disse aksjonene ble omtalt i særdeles rosende ordelag i venstresidas publikasjoner. Men var de ulovlige? Så absolutt!

Så vil de fleste mene det er stor forskjell på ungdommelig blitz'ing og organisasjoner som åpent knytter sine historiske røtter til Adolf Hitler. Korrekt nok. Og det er viktig å ha for seg hvilke krefter som har stått for politisk terror i etterkrigs-Norge. Det var høyre-ekstremismen som satte fyr på radikale bokhandler på 1970-tallet; det var høyre-ekstremismen som kasta bomber inn i et fredelig 1. maitog; det var høyre-ekstremismen som drepte Benjamin; det var høyre-ekstremismen som tok livet av 77 mennesker på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Jeg veit at det følgende er ubehagelig for mange, men jeg er nødt til å rippe opp i historia. På '70-tallet samla 1. maitog som i bunn og grunn var styrt og organisert av et marxist-leninistisk parti opp mot 10.000 mennesker i hovedstadens gater. AKP(m-l) var tilhenger av væpna revolusjon - om nødvendig, hvis folket ikke så andre muligheter, etter å ha blitt angrepet av borgerskapet. (For ordens skyld: Jeg var medlem.)

Voldsforherligelse? Det kan man diskutere, men at ml-bevegelsen ga uttrykk for anti-demokratiske strømninger - det kan det ikke være tvil om. Proletariatets diktatur ville neppe noen gang blitt noe demokratisk diktatur.

Men partiet var fullt lovlig, heldigvis. Under varierende navn stilte AKP(m-l) til og med lister ved demokratiske valg. Sånn skal vi ha det i et demokrati. Det skal være lov å gi uttrykk for ekstreme standpunkt. Prisen vi må betale, er at disse rettighetene også må gjelde den ekstreme høyresida.

«Ingen nazister i våre gater»? Enig, jeg vil ikke ha dem her - ikke i Oslo, ikke i Fredrikstad, ikke i Kristiansand. Men de har faktisk lov til å demonstrere, så lenge de gjør det innafor lovens rammer - og de har krav på politiets beskyttelse. Hvor ubehagelig dette enn måtte være.

 

Om SV, Hege Storhaug - og toleranse

Bør Hege Storhaug få statsstøtte? Svaret er ja.

Ifølge Dagsavisen står statsstøtta til Human Rights Service (HRS) i fare hvis høstens valg ender med regjeringsskifte. Da er man inne på en farlig vei.

HRS er en sterkt innvandringskritisk «organisasjon» - et par mennesker og et kontor. Hege Storhaug og Rita Karlsen samler data om følgene av innvandring, og opptrer som talskvinner for et syn mange vil mene er ekstremt. De er også ekstremt islam-kritiske, noe som vel henger sammen - i hvert fall vil de sjøl mene det. Sylvi Listhaugs disipler? Mer enn som så, kanskje - det kan være liten tvil om at innvandrings- og integreringsministeren henter mye inspirasjon fra fruktene av HRS' arbeid.

Jeg deler ikke HRS' syn i innvandringsspørsmålet, langt i fra. Men er ikke vitsen med statsstøtte nettopp å sørge for at alternative stemmer får rimelige arbeidsvilkår? Sånn sett er det større grunn til å sette spørsmålstegn ved statsstøtta til for eksempel Antirasistisk senter - en bevegelse som uten tvil representerer en kompakt majoritet, en majoritet som blant annet inkluderer undertegnede. For en gangs skyld er jeg enig med flertallet. Hurra for meg!

Det er ikke overraskende at SV vil nekte HRS støtte. Partiet har en svært tvilsom praksis i dette henseende. Partileder Audun Lysbakken måtte i sin tid gå av som statsråd fordi han rundhånda delte ut penger til sin ungdomsorganisasjon som i og for seg dreiv prisverdig opplæring i nærkamp for jenter, i den hensikt å hindre overfallsvoldtekter. Poenget er at statsstøtte ikke kan være avhengig av hva slags virksomhet et til enhver tid skiftende flertall på Stortinget «liker».

SV har samme praksis når det kommer til religion. Partiet vil ikke gi statsstøtte til religiøse grupperinger som ikke deler SVs syn på likestilling. «Enten gir dere kvinner like rettigheter i styrene deres, eller så tar vi fra dere statsstøtta!»

Men dette er jo det stikk motsatte av toleranse. Det er intoleranse. Toleranse må jo innebære at man tolererer at andre kan ha andre meninger enn en sjøl. Jeg syns det er helt håpløst at konservative kristne fortsatt mener at kvinner bør tie i forsamlinger. Men jeg kan jo ikke nekte dem å mene det. Og Staten kan selvfølgelig ikke behandle dem økonomisk annerledes enn andre troende, med henvisning til at den kompakte majoritet ikke deler deres kvinnesyn.

Til Dagsavisen sier stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes (SV): «Formålet med ordningen er å bidra til bedre integrering, ikke til aktører som sprer myter og konspirasjoner.»

Nettopp. Hvem er det som bestemmer hvem det er som sprer myter og konspirasjoner?

SV har historisk solide røtter i et liberalt samfunnssyn, der minoritetenes rettigheter skal ivaretas. Det var ikke akkurat datidas SV'ere som ville forby Jens Bjørneboes «Uten en tråd» eller Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin». Det var ganske sikkert heller ikke tilfeldig at de døpte partiavisa «Orientering» - det handla om vidsyn, om å være åpen for alternative tanker og idéer.

Partiet burde snarest legge av seg tilløp til en autoritær praksis som innebærer å forskjellsbehandle organisasjoner og bevegelser som ikke deler partiets syn. Det kler rett og slett SV veldig dårlig.

 

hits