hits

"Utøya 22. juli" - nærmere kommer du ikke

Hvis du kommer uberørt ut av denne kinosalen må du søke medisinsk støtte. Umiddelbart.

Utøya 22. JULI: Kaja Berntzen imponerer stort i hovedrollen som Kaja. Foto: Paradox

Erik Poppes film om tragedien som utspant seg på Utøya 22. juli 2011 er omdiskutert. Var det nødvendig å lage den? Jeg kommer til den saken. Men først dette:

Filmen er helt og holdent fri for dødpunkt av noe slag. Om vi ser bort fra de innledende opptakene av bombeattentatet mot regjeringskvartalet, varer filmen i 72 minutter. Nøyaktig like lenge som massakren på Utøya pågikk.

Vi snakker om 72 så intense minutter at det virkelig er en påkjenning å skulle skrive om dem. Vi veit hvordan det ender, så her risikerer jeg strengt tatt ikke å røpe handlinga. Når jeg bruker uttrykket «strengt tatt» er det likevel på sin plass - denne ufattelige tragedien kunne selvfølgelig blitt angrepet på tusen forskjellige vis.

Erik Poppe gjør alt riktig. Gjerningmannen, eller en slags skygge av terroristen, skimtes i to-tre sekunder. Likevel er han skremmende til stede, hele veien. Skuddene som flakker om øra på de livredde ungdommene lyder - ja, fryktelig skremmende. Pang! Pang! Pang! Men hvor kommer skuddene fra? Hvem er det som skyter? Hvor mange gjerningsmenn er det snakk om? Er det politiet som skyter?! De som skulle befinne seg i andre enden av nødnummer 112?

Historien som fortelles er dypt personlig. Mest handler det om storesøster Kaja og lillesøster Emilie. I teltet krangler de om bagateller, slik søstre gjerne gjør. Men da det smeller - da er de fra hverandre. Vi følger Kaja på flukt inn i Utøyas storsal, men hvor i helvete er Emilie?

Filmens karakterer er oppdikta, men det føles ikke sånn. Dette er virkeligheten. I rulleteksten avslutter Poppe med å si at dette er én sannhet om tragedien på Utøya, og at det kan finnes andre. Mon det. Bildene er så nære, og så sammenhengende, at det kjennes som om de er tatt opp i løpet av disse 72 minuttene.

Scenene når Kaja - mens skuddene smeller rundt henne - ringer til mamma, er på grensa til det utålelige å se på. "Mamma! De skyter på oss!" Litt lenger ut i filmen har hun søkt ly mellom vannkanten og en stupbratt fjellskrent, der hun sitter sammenkrøpet i lag med en venn hun nettopp har stifta bekjentskap med. Mens skytinga fortsatt pågår, snakker de om hva de egentlig ville med livene sine. Han tenker mest på å invitere Kaja til den beste kebab-sjappa i landet, mens hun drømmer om å bli stortingsrepresentant. Så forteller hun at hun synger i kor, og blir overtalt til å synge - bare litt, i hvert fall. Veldig lavt. "True Colors", Cyndi Lauper:

I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful (they're beautiful)
Like a rainbow

Det er rett og slett ikke til å bære; så hjerteskjærende vondt er det å se på.

Andrea Berntzen i hovedrollen som Kaja er tvers igjennom fantastisk. Mer troverdig er det umulig å opptre - både språklig og billedlig. Jeg tør ikke tippe hvilke type filmpriser denne fenomenale prestasjonen vil avstedkomme, men det vil bli mange - og det kan godt komme til å ende i det aller gjeveste. Her er det bare å gjøre klar finstasen, gjerne den i svart. Det samme er tilfelle for regissør Poppe, og ikke minst fotograf Martin Otterbech.

Måtte vi få denne filmen? Ja. Kom den for tidlig? Nei. Vi skal huske at den aller beste Vietnam-filmen, «Hjortejegeren», kom så tidlig som i 1978 - knapt tre år etter at krigen var over. Det er ikke fornuftig å sammenligne tragediene, men i Vietnam mista 50.000 amerikanere livet. Et traume som vil forfølge USA i generasjoner, og noen av hendelsene kan faktisk sammenlignes med Utøya. Stikkord My Lay, massakren som fant sted 16. mars 1968, og som beskrives slik på Wikipedia:

«Totalt ble mellom 347 og 504 mennesker, hovedsakelig eldre, kvinner og barn, drept av de amerikanske styrkene. Mange ble i tillegg torturert og voldtatt.»

Det har nå gått sju år siden massakren på Utøya, og tida var nå inne. Vi som bor i dette forblåste landet kan puste letta ut over det faktum at det var nettopp Erik Poppe som tok styringa.

Får vi nå en ny debatt om alt som skjedde i forkant av klokka 15.17, fredag 22. juli 2011 - da regjeringskvartalet ble sprengt i filler? Ja, det gjør vi - og også den debatten er helt nødvendig. Gjørv-kommisjonen har slått fast at bombeattentatet kunne vært unngått, dersom alle de ansvarlige hadde gjort jobben sin. Bildene av beredskapstroppen i en overbefolka og synkende gummibåt i farvannet rundt Utøya er enkelt og greit ikke til å bære. Men verst av alt - den gule postit-lappen. Den lå på pulten til ansvarshavende, i 20 minutter før vedkommende fant grunn til å titte på den. Innhold: Registreringsnummeret på bilen Anders Behring Breivik kjørte i på vei til Utøya.

I motsatt retning av Breiviks rute til Utøya kom faktisk flere politibiler. Gjerningsmannen og politietaten møttes på veien, uten at politiet visste hvem de møtte. Helt unødvendig, fullstendig meningsløst og ditto uforståelig; massakren kunne vært unngått. Om registreringsnummeret på Breiviks bil var blitt sendt til de aktuelle patruljene, ville terroristen  kunne vært stoppa - på vei til Utøya. Jeg tør ikke tenke hva jeg ville ha foretatt meg, om jeg var mor eller far til en av de 69 som ble drept der ute.

Filmen har premiere i Norge 9. mars.

UTØYA 22. JULI

Regi: Erik Poppe

Nordisk Film

For et elendig vær de stiller opp med i Sør-Korea!

Norske sportsjournalister klager over været i Sør-Korea! Dette er faktisk helt sant!

SKI-VM I OSLO 2011: I bakkant av freakshowet skimtes Holmenkollen. Foto: Heiko Junge/Scanpix.

Det er lite folk langs løypene i Pyeongchang, som om det kom som noen overraskelse. Når IOC velger å legge vinter-OL til et land uten tradisjoner innen vinteridrett, er det et og annet som sier seg sjøl. Blant annet at publikumsoppmøtet blir så som så.

Kan det være et lurt triks av IOC å ville spre kjennskap om vinteridrett til steder på kloden der folk flest vil oppleve konkurransene som innblikk i en helt ny verden? Kanskje.

Mer overraskende er det at norske sportsjournalister klager på været i området der lekene utspiller seg. Været! Og dette sies og skrives i fullt alvor! I et land der det internasjonalt berømte hopprennet i Holmenkollen avlyses annethvert år - på grunn av været!

 

OK med tusendeler? Ja, helt greit.

Det koker i sosiale medier og i de tusen hjem. Er det greit at man skiller idrettsutøvere gjennom tusendeler på klokka?

TO TUSENDELER: Lite - men målbart. Foto: Eugene Hoshiko - NTB Scanpix.

Jeg mener det er helt greit. Men la meg ta et par omveier.

En klassisk historie fra Hamar går sånn. Motstanderen hadde ballen inne i HamKam-målet ? «det kunne jo alle se»! Men dommeren så det ikke, og en hjemmesupporter hadde svar på rede hånd: «Mulig den var inne, men det kan umulig ha vært lenge!»

I den moderne fotballen diskuterer vi om dommerne skal kunne bruke video for å avgjøre straffe- og offsider-situasjoner. Men ingen diskuterer kameralinsa som er plassert inntil mållinja. Bildene viser om ballen var inne eller ikke - med millimetermargin.

Debatten tok for alvor fyr under OL i Lake Placid i 1976,da Thomas Wassberg slo Juha Mieto med ett hundredels sekund på 15 km.

I mine kretser har motstanderne av å måle tusendeler argumentert etter disse linjer i løpet av dagen.

  • Idrett kan aldri bli eksakt vitenskap.
  • Det er helt urimelig å skille et løp på en halv mil gjennom et par tusendeler.

Mitt svar er at moderne eliteidrett jo i høy grad er eksakt vitenskap. Eksempel: Smøretrailerne i skiidretten.

Om det er urimelig? Vel, rimelig kontra urimelig er i hvert fall ingen eksakt vitenskap. Det kommer nøyaktig an på hvilket øye som ser.

På dagens 5000-meter i PyeongChang var det close race. Ingen kunne med det blotte øyet skille Sverre Lunde Pedersen og Ted-Jan Bloemen. Klokka viste 6.11.61 på begge, og kommentatorene mente at også tusendelen var lik. Så var ikke tilfelle. Lunde Pedersen gikk 5000 meter på 6.11.618, mens klokka for Bloemen viste 6.11.616.

Det som er målbart, er målbart. Og bildene fra fotofinish er jo glassklare. Bloemen var først i mål. Hvis reglementet i hurtigløp på skøyter sier at det skal måles i tusendeler, er det bare å bøye seg for reglementet. Sånn ser jeg det, og jeg støtter reglementet.

Det som er målbart, er målbart. Og det begynner å bli noen år siden tv-seerne syns det var spennende å se snø og granbar i Holmenkollen, mens vi venta på at Gjermund Eggen skulle dukke opp.

Skrot «Lov om åpningstider»

Søndagsåpent? La butikkene ha åpent når de vil.

DAGALIGVAREHANDEL: La dem holde åpent når de vil. Foto: Gorm Kallestad - NTB Scanpix.

Loven det handler om staves sånn: «Lov om åpningstider for utsalgssteder. Jfr. lov 18 juni 1965 nr. 8. - Jfr. tidligere lover 31 mai 1900 nr. 7 25 juli 1913 nr. 5 29 mai 1925 nr. 1.»

Her lukter det ikke akkurat handel via internett!

Debatten om søndagsåpne butikker har åpna seg igjen. Etter at det offentlige har brukt 3-4 millioner på et utvalg som vil sende sine forslag ut på høring, har stortingsflertallet satt foten ned. Opposisjonen mener det ikke er grunn til noen høring; de har bestemt seg - og ønsker ingen endringer i lovverket rundt åpningstidene i butikkene. Kristin Clemet i Civita mener det må være mulig i det minste å la høringsinstansene uttale seg, og jeg er enig med henne.

Argumentene er velkjente. Søndagen skal være en «annerledesdag». Familiene må få lov til å gå på tur, eller aller helst finne sin plass i kirken. Det tyngste skytset kommer fra fagbevegelsen.

Ingen av argumentene er holdbare. Dette med «annerledesdag» handler i bunn og grunn om religion, noe som vedrører et bittelite mindretall. En halv million muslimer i Norge går dessuten i sin kirke fredag ettermiddag, mens handelsstanden opererer på sitt mest hektiske.

Når fagbevegelsen ønsker å skjerme sine medlemmer fra å jobbe søndag, er det forståelig. Men for ikke alt for mange år siden var butikkene også stengt lørdag, og ingen kunne tenke seg at det var lov å kjøpe melk etter klokka 17.00.

«Lov om åpningstider» er kort sagt forelda, og fagbevegelsen gjør etter min oppfatning lurt i å forhandle seg fram til overtidsbetaling på søndag - nå, mens det ennå er tid. For at søndagsåpne butikker vil tvinge seg fram, er like sikkert som at det er lov å gå på fotballkamp en søndag kveld.

Loven mot søndagsåpne butikker er dessuten allerede uthula så det holder. På såkalte «turiststeder» - som Geilo og Stavern - kan butikkeierne holde åpent hver eneste søndag. De som selger blomster, uansett hvor de holder til, kan holde åpent akkurat når det passer dem. Og hvis butikken din er på under 100 kvadratmeter i gulvareal, kan du åpne dørene også søndag.

Ærlig talt - dette er bare tull. «Brustadbua» er det mest håpløse utslaget. Der butikkene ikke gir blaffen i regelverket settes det opp kunstige sperrer, sånn at personalet må løpe inn på «lageret» for å hente varene kundene etterspør. I de søndagsåpne butikkene i Oslo (og sikkert også de andre storbyene) snakker vi om nærmest kilometerlange køer, midt i kirketida.

Hva med fagbevegelsens krav om «en dag for familien»? 40 prosent av den voksne befolkninga bor aleine, og antallet studenter som mer enn gjerne vil jobbe søndag er ikke mangelvare.

Av de som har fast ansettelse i det norske arbeidslivet, jobber 25 prosent hver annen søndag eller «av og til». Søndagsarbeid er altså ikke noe særsyn. Rundt regna 800.000 nordmenn har «unormal» arbeidstid. Journalister og typografer, ansatte i kollektivtrafikk (buss, trikk, tog, fly, ferjer) inkludert drosjenæringa og langtransport, leger og sjukepleiere, politikere, alle som jobber i nødetatene, hele Idretts-Norge, alle som er ansatt i hotell- og restaurantnæringa, musikere, alle som jobber i Forsvaret. Hvorfor et flertall av de 350.000 som jobber i detaljvarehandelen - men langt fra alle - skal være sikra et liv utafor denne statistikken er ikke til å forstå.

Hva vil skje om vi skroter hele loven? Vil alle butikker holde åpent 24 timer i døgnet, 365 dager i året? Selvfølgelig ikke. Midt på 80-tallet åpna Oslo kommune for at puber og restauranter kunne holde åpent til 06.00. Noen forsøkte, men stengte ganske snart dørene. Hvorfor? Fordi det ikke lønte seg. Kundene benytta seg ikke av tilbudet. Sånn vil det også være i dagligvarehandelen. Når det koster mer å ha ansatte på jobb enn hva kundene legger igjen i kassa, vil eieren stenge butikken.

Vinmonopolets åpningstider omfattes ikke av innholdet i denne artikkelen; det kan sikkert være fornuftig at det ikke er lov å kjøpe vin og sprit natta lang. Men det må snarest bli slutt på at butikkene må stenge ølsalget to timer før butikken som sådan stenger. Er det virkelig noen som i fullt alvor tror at denne ordninga fører til at folk kjøper mindre øl?

«Lov om åpningstider» er moden for destruksjon.

 

Pornobombe fra Arve Juritzen

Kitty-rapporten. Sex med fire menn på ei gresk øy. Roman. Juritzen veit å provosere.

ARVE JURITZEN: Forlegger som kan dette med å provosere. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix.

Glem Jens Bjørneboes «Uten en tråd», likeså Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin». «Kitty-rapporten» inneholder for en stor del hardcore pornografi.

Plottet er ikke veldig oppfinnsomt. En lærer tester datingsider på nettet. Alfred møter Kitty, ei dame som viser seg å ville «oppdra» en elev. En sexslave. Et møte mellom herre og mester kommer ganske sikkert til å inntreffe, men det skjer ikke i første bind.

I stedet får slaven tildelt oppgaver. Og la meg si det sånn: Her hadde Ulf Leirsteins forslag til sin 15-årige partikollega om trekantsex neppe overlevd de innledende rundene.

Sexslaven, altså den stillferdige skolelæreren Alfred, beordres til å ha sex utendørs; til å ha sex med rektor; til å ha sex med rektor og en kvinnelig kollega; til å bruke «frivillig tvang» med diverse instrumenter. Det hele ender i en gresk sexklubb der Alfreds venninne knapt rekker å få sagt «ja gjerne, kom til meg alle sammen», før hun betjenes av ikke mindre enn fire menn, samtidig.

Forfatteren er anonym, og forlaget beskriver vedkommende sånn: «En norsk dramatiker, velkjent samfunnsdebattant, kulturformidler og forfatter av flere bøker.»

Så har vi den gående - «Kongepudler»-jakta. Forlaget innsnevrer mulige leverandører med å skrive at forfatteren er dramatiker, for slike fins det jo ikke flust av her til lands. Men jakta er hundre prosent sikkert i gang, fra og med utgivelsesdato, 5. februar 2018.

Spørsmålet er ikke om det blir bråk, men hvor mye bråk det blir. Hvor sensasjonelt er det å lese om de forskjelligste former for sex? Nå som alt sånt ligger et tastetrykk unna for alle og enhver, til enhver tid?

Men dette er jo en roman, eller hva? Vel. Det litterære nivået er helt OK, men heller ikke mer. Spenninga i boka ligger så avgjort ikke i litterær form og kvalitet. Her er det innholdet som holder leseren våken. Sex, og bare sex. Jeg har ikke lest "Fifty Shades of Gray", men dette er noe ganske annet enn uskyldig husmorporno.

Er det feigt av forfatter og forlag å ikke fortelle hvem som står bak? Nei. Anonymiteten er selvfølgelig et salgstriks. Sexen som beskrives er ikke dagligdags på soveværelsene i Bergen eller Kautokeino, men heller ikke mer outrert enn at alle voksne mennesker veit at dette foregår, både her og der, til alle døgnets tider.

Problemet med å publisere anonymt, ligger jo i at alle i målgruppa mistenkeliggjøres. Sikt inn på «dramatiker». Niels Fredrik Dahl? Cecilie Løveid? Finn Iunker? Axel Hellstenius? Torgeir Rebolledo Pedersen? Jeg tror virkelig ikke det er Dag Solstad eller Edvard Hoem.

 

ANONYM

Kitty-rapporten

1:Lærling

Juritzen