hits

Rosenborg i sin egen divisjon?

Rosenborg er favoritter til gullet i Eliteserien, men det er noe ganske annet enn å mene at trønderne befinner seg i en helt annen liga.

RBK - SERIEMESTER 2017 - Men er det allerede avgjort at de står sånn etter årets sesong? Foto: Marit Hommedal/NTB Scnapix.

Det er Geir Bakke, trener i Sarpsborg 08, som mener at Rosenborg er så overlegne foran årets sesong at de burde spilt i en egen divisjon. Han får det til å lyde som reprise av damenes tremil i PyeongChang - der Marit Bjørgen gikk i ett renn, og resten av løperne i et annet.

Sånn er det ikke, og alle som har et snev av kjennskap til Geir Bakke veit at han ikke mener det.

Jeg tror ikke verken Ranheim eller Sarpsborg 08 vinner i år, men i fotball er det sånn at det står 0-0 idet dommeren blåser i gang kampen. Hver gang. Som Dag Solstad så presist har formulert det: En fotballkamp står 0-0 helt til noe uforutsett har inntruffet.

Fotball er et spill der overraskelser skjer nær sagt hver dag. Seinest i går var Crystal Palace et mirakuløst (u)lykketreff unna å ta skalpen på Manchester United. Men at noe smått mirakuløst skal skje i én kamp er noe ganske annet enn at mirakelet skal pågå gjennom en hel sesong? Korrekt nok.

Men det er vel lov å minne om at Leicester vant Premier League for to år siden? Eller at Real Madrid nå ligger 15 poeng bak Barcelona, etter at 27 serieomganger er unnagjort? Rosenborg anno 1999 slo Borussia Dortmund 3-0, på bortebane! Vålerenga slo ut Besiktas, på bortebane! Norge slo Spania 1-0 i 2000, ikke i en hvilken som helst match - i EM!

Rosenborg serieåpner mot Sarpsborg 08 søndag kveld klokka 20.00. I Sarpsborg. Jeg har allerede satt en hundrings på Geir Bakkes menn.

 

Stang inn for NRK og Ane Dahl Torp

Kan ei dame bli trener for et lag i Eliteserien? Det er bare et tidsspørsmål.

ANE DAHL TORP vs. JOHN CAREW - på hver sin hjemmebane? Foto: NRK.

To episoder av «Heimebane» ble sendt på NRK i går kveld, to av ti. Det var oppløftende drama.

Ansettelsen av den kvinnelige treneren i det nyopprykka Varg IL kom kanskje litt ... brått på. Ikke helt etter boka, om vi kan si det sånn. Ikke helt virkelighetsnært. Men Ane Dahl Torp får det hele til å virke - om ikke naturlig, så på sett og vis troverdig. Dette kunne ha skjedd, langt der ute mellom forblåste knatter og knøs i Ulsteinvik (der Hødd holder til). Eller Ulvikstein, som trenerens datter velger å kalle moras nye hjemmebane.

John Carew som den forsmådde, egosentriske spissen som blir vraka som spillende trener? Gjør det helt OK - fortsettelsen får vise hvor godt han duger som skuespiller. Når det gjelder Ane Dahl Torp, veit vi jo svaret på det spørsmålet.

Jeg gleder meg til å se hvordan Varg IL gjør det i kamper mot Rosenborg og Vålerenga. Men jeg er minst like spent på hvordan serien utvikler seg hva kjønnsperspektivet angår. For det må da være dette dramaet egentlig handler om? Ikke at Ranheim har rykka opp, om du forstår.

Jeg veit at serien er utarbeida lenge før #metoo-kampanjen. Jeg har nemlig for vane å vanke på Vålerengas treninger, og har således observert at Ane Dahl Torp har drevet research i mange måneder i Valhall. Og dama er tydeligvis lærenem.

Jeg tror, og håper, at snakket omkring denne serien vil dreie seg om kvinnekamp - ikke først og fremst om fotball. I og med at jeg ikke har sett de siste åtte episodene må jeg selvfølgelig ta visse forbehold, men jeg syns dette lukter #metoo lang vei.

Lederne i de tre partiene som danner regjering her i landet er kvinner. Sjefen i landets største arbeidsgiverorganisasjon, NHO, er kvinne. Den politiske redaktøren i Aftenposten, landets største avis, er kvinne. Nasjonens for tida mest fremadstormende popartister - Susanne Sundfør, Sigrid og Astrid S - er kvinner. De fleste lederne på de store teaterinstitusjonene er kvinner.

Så hvorfor skulle ikke en kvinne kunne trene et lag i Eliteserien? Noe sier meg faktisk at kvinnelig intuisjon på taktikkfronten kan ha noe for seg. Og kanskje gjør Ranheim klokt i å drille inn 5-2-2-1?

Uansett - det skal bli spennende å følge «Heimebane» de neste ukene. Så langt ser det ut til at serieskaperne veit hva som skal til for å treffe tverrligger'n fra 16 meter'n.

"Utøya 22. juli" - nærmere kommer du ikke

Hvis du kommer uberørt ut av denne kinosalen må du søke medisinsk støtte. Umiddelbart.

Utøya 22. JULI: Kaja Berntzen imponerer stort i hovedrollen som Kaja. Foto: Paradox

Erik Poppes film om tragedien som utspant seg på Utøya 22. juli 2011 er omdiskutert. Var det nødvendig å lage den? Jeg kommer til den saken. Men først dette:

Filmen er helt og holdent fri for dødpunkt av noe slag. Om vi ser bort fra de innledende opptakene av bombeattentatet mot regjeringskvartalet, varer filmen i 72 minutter. Nøyaktig like lenge som massakren på Utøya pågikk.

Vi snakker om 72 så intense minutter at det virkelig er en påkjenning å skulle skrive om dem. Vi veit hvordan det ender, så her risikerer jeg strengt tatt ikke å røpe handlinga. Når jeg bruker uttrykket «strengt tatt» er det likevel på sin plass - denne ufattelige tragedien kunne selvfølgelig blitt angrepet på tusen forskjellige vis.

Erik Poppe gjør alt riktig. Gjerningmannen, eller en slags skygge av terroristen, skimtes i to-tre sekunder. Likevel er han skremmende til stede, hele veien. Skuddene som flakker om øra på de livredde ungdommene lyder - ja, fryktelig skremmende. Pang! Pang! Pang! Men hvor kommer skuddene fra? Hvem er det som skyter? Hvor mange gjerningsmenn er det snakk om? Er det politiet som skyter?! De som skulle befinne seg i andre enden av nødnummer 112?

Historien som fortelles er dypt personlig. Mest handler det om storesøster Kaja og lillesøster Emilie. I teltet krangler de om bagateller, slik søstre gjerne gjør. Men da det smeller - da er de fra hverandre. Vi følger Kaja på flukt inn i Utøyas storsal, men hvor i helvete er Emilie?

Filmens karakterer er oppdikta, men det føles ikke sånn. Dette er virkeligheten. I rulleteksten avslutter Poppe med å si at dette er én sannhet om tragedien på Utøya, og at det kan finnes andre. Mon det. Bildene er så nære, og så sammenhengende, at det kjennes som om de er tatt opp i løpet av disse 72 minuttene.

Scenene når Kaja - mens skuddene smeller rundt henne - ringer til mamma, er på grensa til det utålelige å se på. "Mamma! De skyter på oss!" Litt lenger ut i filmen har hun søkt ly mellom vannkanten og en stupbratt fjellskrent, der hun sitter sammenkrøpet i lag med en venn hun nettopp har stifta bekjentskap med. Mens skytinga fortsatt pågår, snakker de om hva de egentlig ville med livene sine. Han tenker mest på å invitere Kaja til den beste kebab-sjappa i landet, mens hun drømmer om å bli stortingsrepresentant. Så forteller hun at hun synger i kor, og blir overtalt til å synge - bare litt, i hvert fall. Veldig lavt. "True Colors", Cyndi Lauper:

I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful (they're beautiful)
Like a rainbow

Det er rett og slett ikke til å bære; så hjerteskjærende vondt er det å se på.

Andrea Berntzen i hovedrollen som Kaja er tvers igjennom fantastisk. Mer troverdig er det umulig å opptre - både språklig og billedlig. Jeg tør ikke tippe hvilke type filmpriser denne fenomenale prestasjonen vil avstedkomme, men det vil bli mange - og det kan godt komme til å ende i det aller gjeveste. Her er det bare å gjøre klar finstasen, gjerne den i svart. Det samme er tilfelle for regissør Poppe, og ikke minst fotograf Martin Otterbech.

Måtte vi få denne filmen? Ja. Kom den for tidlig? Nei. Vi skal huske at den aller beste Vietnam-filmen, «Hjortejegeren», kom så tidlig som i 1978 - knapt tre år etter at krigen var over. Det er ikke fornuftig å sammenligne tragediene, men i Vietnam mista 50.000 amerikanere livet. Et traume som vil forfølge USA i generasjoner, og noen av hendelsene kan faktisk sammenlignes med Utøya. Stikkord My Lay, massakren som fant sted 16. mars 1968, og som beskrives slik på Wikipedia:

«Totalt ble mellom 347 og 504 mennesker, hovedsakelig eldre, kvinner og barn, drept av de amerikanske styrkene. Mange ble i tillegg torturert og voldtatt.»

Det har nå gått sju år siden massakren på Utøya, og tida var nå inne. Vi som bor i dette forblåste landet kan puste letta ut over det faktum at det var nettopp Erik Poppe som tok styringa.

Får vi nå en ny debatt om alt som skjedde i forkant av klokka 15.17, fredag 22. juli 2011 - da regjeringskvartalet ble sprengt i filler? Ja, det gjør vi - og også den debatten er helt nødvendig. Gjørv-kommisjonen har slått fast at bombeattentatet kunne vært unngått, dersom alle de ansvarlige hadde gjort jobben sin. Bildene av beredskapstroppen i en overbefolka og synkende gummibåt i farvannet rundt Utøya er enkelt og greit ikke til å bære. Men verst av alt - den gule postit-lappen. Den lå på pulten til ansvarshavende, i 20 minutter før vedkommende fant grunn til å titte på den. Innhold: Registreringsnummeret på bilen Anders Behring Breivik kjørte i på vei til Utøya.

I motsatt retning av Breiviks rute til Utøya kom faktisk flere politibiler. Gjerningsmannen og politietaten møttes på veien, uten at politiet visste hvem de møtte. Helt unødvendig, fullstendig meningsløst og ditto uforståelig; massakren kunne vært unngått. Om registreringsnummeret på Breiviks bil var blitt sendt til de aktuelle patruljene, ville terroristen  kunne vært stoppa - på vei til Utøya. Jeg tør ikke tenke hva jeg ville ha foretatt meg, om jeg var mor eller far til en av de 69 som ble drept der ute.

Filmen har premiere i Norge 9. mars.

UTØYA 22. JULI

Regi: Erik Poppe

Nordisk Film

For et elendig vær de stiller opp med i Sør-Korea!

Norske sportsjournalister klager over været i Sør-Korea! Dette er faktisk helt sant!

SKI-VM I OSLO 2011: I bakkant av freakshowet skimtes Holmenkollen. Foto: Heiko Junge/Scanpix.

Det er lite folk langs løypene i Pyeongchang, som om det kom som noen overraskelse. Når IOC velger å legge vinter-OL til et land uten tradisjoner innen vinteridrett, er det et og annet som sier seg sjøl. Blant annet at publikumsoppmøtet blir så som så.

Kan det være et lurt triks av IOC å ville spre kjennskap om vinteridrett til steder på kloden der folk flest vil oppleve konkurransene som innblikk i en helt ny verden? Kanskje.

Mer overraskende er det at norske sportsjournalister klager på været i området der lekene utspiller seg. Været! Og dette sies og skrives i fullt alvor! I et land der det internasjonalt berømte hopprennet i Holmenkollen avlyses annethvert år - på grunn av været!

 

OK med tusendeler? Ja, helt greit.

Det koker i sosiale medier og i de tusen hjem. Er det greit at man skiller idrettsutøvere gjennom tusendeler på klokka?

TO TUSENDELER: Lite - men målbart. Foto: Eugene Hoshiko - NTB Scanpix.

Jeg mener det er helt greit. Men la meg ta et par omveier.

En klassisk historie fra Hamar går sånn. Motstanderen hadde ballen inne i HamKam-målet ? «det kunne jo alle se»! Men dommeren så det ikke, og en hjemmesupporter hadde svar på rede hånd: «Mulig den var inne, men det kan umulig ha vært lenge!»

I den moderne fotballen diskuterer vi om dommerne skal kunne bruke video for å avgjøre straffe- og offsider-situasjoner. Men ingen diskuterer kameralinsa som er plassert inntil mållinja. Bildene viser om ballen var inne eller ikke - med millimetermargin.

Debatten tok for alvor fyr under OL i Lake Placid i 1976,da Thomas Wassberg slo Juha Mieto med ett hundredels sekund på 15 km.

I mine kretser har motstanderne av å måle tusendeler argumentert etter disse linjer i løpet av dagen.

  • Idrett kan aldri bli eksakt vitenskap.
  • Det er helt urimelig å skille et løp på en halv mil gjennom et par tusendeler.

Mitt svar er at moderne eliteidrett jo i høy grad er eksakt vitenskap. Eksempel: Smøretrailerne i skiidretten.

Om det er urimelig? Vel, rimelig kontra urimelig er i hvert fall ingen eksakt vitenskap. Det kommer nøyaktig an på hvilket øye som ser.

På dagens 5000-meter i PyeongChang var det close race. Ingen kunne med det blotte øyet skille Sverre Lunde Pedersen og Ted-Jan Bloemen. Klokka viste 6.11.61 på begge, og kommentatorene mente at også tusendelen var lik. Så var ikke tilfelle. Lunde Pedersen gikk 5000 meter på 6.11.618, mens klokka for Bloemen viste 6.11.616.

Det som er målbart, er målbart. Og bildene fra fotofinish er jo glassklare. Bloemen var først i mål. Hvis reglementet i hurtigløp på skøyter sier at det skal måles i tusendeler, er det bare å bøye seg for reglementet. Sånn ser jeg det, og jeg støtter reglementet.

Det som er målbart, er målbart. Og det begynner å bli noen år siden tv-seerne syns det var spennende å se snø og granbar i Holmenkollen, mens vi venta på at Gjermund Eggen skulle dukke opp.