Eriksen Søreide på kne for US Marines

En lettkledd forsvarsminister Eriksen Søreide på kne for US Marines? Politisk journalistikk på sitt aller beste.

Foto: Lillehammer Byavis/NTB scanpix.

Så galt kan det gå av sted. Når debatten skal dreie seg om forsvarspolitikk, greier noen å få den til å handle om sexisme og kvinnediskriminering. Tegneren og redaktøren i Lillehammer Byavis, Tore Feiring, sier til NRK at han nok ville tegna forsvarsministeren stående i bluse og bukse - om han hadde visst hvilke reaksjoner karikaturen skulle avstedkomme.

Her tar Feiring feil. For han har virkelig ingen ting å beklage. Det ligger i karikaturens natur at den skal provosere. Nå ville Feiring illustrere et knefall, og hvordan illustrerer man et knefall - om ikke ved at hovedpersonen sitter på kne? Spør du meg, burde tegneren ha spart seg for den lille krakken.

Men en kvinne som sitter på kne mellom to stående menn i uniform - gir ikke det seksuelle assosiasjoner? Jo - og det er jo hele vitsen! Jeg tror rett og slett ikke på Feiring, når han sier at han ikke hadde tenkt tanken. Til det er bildet for overtydelig.

Men kanskje kunne vi nå endelig få en debatt om norsk forsvarspolitikk? Det Feiring ville si, er at norsk basepolitikk er i ferd med å kastes på skraphaugen - uten politisk debatt. Vi er i sannhet vitne til et knefall for amerikansk militarisme. Når vi skreller vekk tåkete nytale, er det et faktum at regjeringa nå har lagt til rette for permanente, amerikanske baser på norsk jord.

Dette innebærer et så avgjørende brudd med norsk forsvarspolitikk at saken burde vært i toppen av nyhetene. Over alt. Men i Norge diskuterer vi heller at 4H mister noen tusenlapper i statsstøtte. Og altså sex.

Et tips til Ole Torp. Neste utgave av «Torp» bør ha denne overskriften:

Hvordan kan det ha seg at US Marines stasjoneres permanent på norsk jord - uten at saken behandles i Stortinget?

 

Gå oftere på kostymeball, Siv!

Det er sjelden Siv Jensen gjør så lite ugagn som når hun kler seg ut som indianer.

Foto: Skjermdump/Instagram

Noen ganger bekymrer det meg faktisk, at jeg tilhører den politisk korrekte venstresida. Reaksjonene på Siv Jensen i indianerdrakt har riktig nok vært varierende i innhold, men offentligheten sitter likevel igjen med inntrykk av at vår finansminister har «hånet en urbefolkning».

Sametingspresidenten kan tjene som illustrasjon. Hun kritiserer at «hun som er sjefen for pensjonsfondet i utlandet kler seg ut som hun har det moro med dem som faktisk lider under pengene vi tjener.»

Martine Aurdal i Dagbladet: «Når urfolk reagerer, bør vi andre ta reaksjonene på alvor. For dem har deres tradisjonelle drakter viktig betydning, å bære dem er å uttrykke stolthet over en lenge undertrykket kultur ... Minoriteten bør visst ha mer glimt i øyet, for retten til å bære andres folkedrakter på karneval står høyere i kurs enn retten til å kreve respekt for urfolks kulturelle uttrykk.»

Ærlig talt. Det er sannelig ikke rart at deler av venstresida ofte oppfattes som humørløse viktigperer. Det er liksom ikke måte på hvor mye politisk symbolikk det er mulig å legge i noe så ufarlig som et kostyme-stunt.

Ingen i verden kunne få meg til å kle meg i bunad på fullt alvor, men på kostymeball? Kanskje. Men om jeg da hadde valgt en bunad fra Lom eller Sjåk hadde jeg vel fått kritikk for å «håne de som er stolt av sin nasjonaldrakt»?

Det er liksom noe med at enkelte mennesker ikke kan gjøre noen verdens ting uten å bli hengt ut som idioter og/eller reaksjonære duster. Her i landet gjelder det i første omgang Siv Jensen og Sylvi Listhaug.

Jeg tenker meg et scenario: I forrige uke gikk Sylvi Listhaug til tungt angrep på alle som tar henne til inntekt for hatske ytringer og alle former for rasisme. Det hagla ikke akkurat inn med rosende meldinger fra venstresida. Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis Listhaug hadde troppa opp i en demonstrasjon med én parole: "Nei til all rasisme!"

Det vil si - jeg lurer ikke på hva som ville skjedd. I stedet for å bli ønska velkommen, ville hun blitt møtt med ytringer som: «Du har ingen rett til å gå her! Det er jo du som gjødsler rasismen!»

Som det heter: Damn if you do it and damn if you don?t.

Folkens, slipp ned skuldra en smule. Om noen spør meg, burde vi heie på Siv Jensen på kostymeball så ofte som mulig. Utkledd som indianer, aboriginer eller same er hun pent nødt til å ta en pust i bakken i sitt daglige virke - som jo ganske mange av oss ikke heier på.

«Det er lov å være blid», sang Jens Book-Jensen. Nettopp. Det er lov å ha det litt gøy, også når man er Fremskrittspartipolitiker. Jeg kjenner faktisk ganske mange Frp'ere det er en sann svir å ta en øl med.

Kvinner i kappløp for opprustning

Det eneste kvinnene på Stortinget er enige om, er at vi må «øke kampkraften». Hvor ble det av tanken om nedrustning?

INE MARIE ERIKSEN SØREIDE: Kakler i vei med sine medsøstre om hvordan vi kan bruke mer penger på krigsindustri.

Det er et underlig skue. I Dagsnytt 18 sitter Liv Signe Navarsete (Sp), Anniken Huitfeldt (Ap) og Ine Marie Eriksen Søreide (H). Landets fremste forsvarspolitiske trio. Alt de krangler om, er hvordan landet skal øke sin kampkraft - og når skal vi nå det endelige målet om to prosent av BNP til Forsvaret?

En gang i tida fantes en organisasjon som kalte seg «Kvinner for fred», for alt jeg veit eksisterer den kanskje fortsatt. Men kvinnestemmene for fred høres ikke lenger. I stedet har vi fått våpenkåte kvinner i styrende posisjon. Det Navarsete, Huitfeldt og Eriksen Søreide krangler om, er hvor fort vi kan komme til to-prosent-målet! 17 milliarder ekstra til militæret!

Og visst får de hjelp av programleder Fredrik Solvang. Etter at forsvarsministeren har beskrevet våre stridsvogner som gamle og utdaterte, spør han:

«Den beskrivelsen du gir her av skranglete rustholker, den beskrivelsen bør ikke komme russerne for øre?»

Underforstått - eller, ikke underforstått - her ligger det utapå: Det er russerne vi ruster oss mot. Da må det være lov å spørre: Når var det sist vi var militært trua av russerne? Meg bekjent har russerne vært på norsk jord med våpen i hånd en gang, og det var mot slutten av andre verdenskrig. Da befridde russerne Nord-Norge, for så å vende nesa direkte hjem til Sovjetunionen.

Hvor kommer denne ideen fra, at vi har noe å frykte fra Russland? Vi har vært gode naboer i all tid. Tror noen - bortsett fra Fredrik Solvang - på fullt alvor, at Putin skal okkupere Norge? Jeg trekker umiddelbart premisset for spørsmålet tilbake. Programlederen er jo åpenbart på parti med «Kvinner for militær opprustning» - troikaen Eriksen Søreide, Huitfeldt, Navarsete. Uten at det gjør saken mer forståelig.

Det begredelige faktum i norsk forsvarsdebatt, er at alle involverte vil ha mer penger til krigsindustrien. Men var ikke tanken egentlig at vi skulle ruste ned?

 

Børge Brende som Komiske Ali, del 2

Det er kanskje like greit, at Børge Brende velger World Economic Forum framfor det norske utenriksdepartementet?

 

Nobels fredspris til den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen, ICAN, var plagsom for den norske regjering. Høflighetsfrasene fra Erna Solberg og Børge Brende var pinlig å høre på - og nå går det fra pinlig til enda mer pinlig.

I kraft av sin stilling som generalsekretær i Røde Kors, undertegna Børge Brende denne uttalelsen i 2010:

«Røde Kors i Norden oppfordrer våre regjeringer til å gi en høyest mulig prioritet til arbeidet med å oppnå en juridisk bindende traktat som forbyr bruken, utvikling, lagring og forflytting av atomvåpen.»

I dag mener Brende at et forbud mot atomvåpen er «et slag i lufta», og sier det slik NRK radio:

«Hvis vi i Norge skulle stemt for en traktat som sier at du skal ha et forbud mot noe som vi er forplikta til å være med på i Nato, så går ikke det i hop.»

Alle som kan lese eller høre, skjønner at disse uttalelsene står i innbyrdes motstrid. Alle - med unntak av Børge Brende. Til NRK «presiserer» han nemlig at han ikke ser noen motsetning mellom hva han sa i 2010 og hva han sier i 2017 ...

Dermed er vår utenriksminister enda nærmere å framstå som Komiske Ali.

For faktum er jo at 122 FN-land i juli vedtok en juridisk bindende traktat, nettopp hva Børge Brende og Røde Kors ba om i 2010. Men nå er denne traktaten altså «et slag i lufta» - en rein villfarelse, om jeg forstår vår utenriksminister rett.

Kanskje noen kan forklare ham hva uttrykket «å møte seg sjøl i døra» betyr?

 

En gang måtte det kanskje skje? Feil, a-ha.

Hvorfor lykkes ikke a-ha i akustisk format?

Som jeg har gleda meg til dette albumet! Verdens beste pop-band med kassegitarer, akustisk piano og strykere! Skuffelsen inntreffer nærmest momentant, selv om det starter så lovende.

«This Is Our Home», en helt ny sang. Fin som bare det, sånn som nesten bare a-ha kan det. Men allerede her sniker følelsen inn. Ville den ikke være enda mye finere i «ordinær» a-ha-innpakning? Jeg føler meg faktisk helt overbevist om at svaret vil være et rungende ja - og forhåpentligvis får vi oppleve det.

De fantastiske tre skal ha vært under press fra MTV i 20 år. Tilbudet må selvfølgelig ha vært fristende, men det tok altså 20 år før de lot seg overtale til å gjøre unplugged. Det er bare de aller største som får en slik invitasjon - Eric Clapton, Paul McCartney ... Ja, the toppermost of the poppermost, for å låne John Lennons uttrykk.

Poenget med å gjøre sanger som i utgangspunktet er skapt for å spilles inn i et moderne, «elektrisk» studio må jo være å tilføre låtene noe nytt, noe vi som publikum ikke oppdaga da originalen ble presentert. Her blir resultatet dessverre det stikk motsatte. De flotte pop-låtene tappes for energi. Og det kan umulig ha vært meninga?

Verst går det ut over «The Sun Always Shines On TV», der Highasakite-vokalisten Ingrid Helene Håvik synger duett med Morten Harket. De synger reint begge to, men der stopper også enhver form for utdeling av superlativer. Dette låter som en demo - og som sådan ville den vært utspekulert fin, som et hint om hvor fin denne sangen kunne bli! Og som den ble! En av de flotteste pop-låtene som noensinne har blitt komponert!

Skreiv jeg «verst»? Feil - det går enda mer nedoverbakke i «Foot Of The Mountain». Hører virkelig ikke bandet sjøl og lydsjef Lars Horntvedt at dette pianoriffet låter helt på jordet? Hjelper det, med vokalhjelp fra Ian McCulloch, vokalisten i Echo & The Bunnymen? Og selveste Alison Moyet? Nei. Denne versjonen av "Summer Moved On" burde aldri vært presentert for andre enn de som betalte dyrt for å overvære showet på Giske sommeren 2017.

Ingen lyspunkt? Egentlig ikke. Bortsett fra låtmaterialet, da. Som sagt - verdens beste pop-band, med verdens beste sanger i jakkeermet. Men dette stuntet skulle de aldri latt seg overtale til å bli med på.

a-ha

MTV Unplugged - Summer Solstice

Universal

 

hits